Jeg var ferdig med et ærend på det lokale senteret og på vei hjem med varene da jeg fikk syn på noen fete sko liggende på et utstillingsbord i vinduet på en koselig skobutikk i nærmiljøet.
Jeg stoppet opp for å en ekstra titt på skoene og fant størrelse 38. Deretter gikk jeg videre inn i butikklokalet for å se etter et sted jeg kunne prøve skoen. Jeg fant en benk, satte meg ned og tok på skoene, så gikk jeg litt rundt i lokalet og kjente på passformen. Satt den perfekt, eller gnagde den litt? Kunne den vært litt større, mon tro?
Med ett kom det ekspeditrisen bort og spurte om skoen passet. Jeg kjente etter en ekstra gang og tenkte meg godt om før jeg svarte. Har du en halv størrelse større i denne modellen?
Ekspeditrisen smilte og ble borte noen minutter. I mellomtiden googlet jeg skoen og fant samme modellen 20 prosent billigere enn her i butikken.
Men, alt skal ikke være så enkelt som det. For da måtte jeg jo bestille den, vente, og kanskje får jeg feil størrelse i posten? Og dessuten var skoene så digge at jeg egentlig fikk lyst til å ta dem i bruk med en gang!
Vel, når sant skal sies. Og det bør det jo. Så hadde jeg jo egentlig i utgangspunktet ikke et reelt behov for disse sneakersene. Iallfall ikke her og nå. For nå var det jo fortsatt strengt tatt vinter og sko som dette passer jo bedre om våren, eller sommeren.
Men nå sto jeg nå her likevel. Ute hadde snøen allerede smeltet og solen skinte på tørr asfalt. Jeg kunne lett se meg selv i de nye skoene, spaserende bortover veien i de nye skoene. Hadde de bare vært litt større, men ikke for store da, såklart.
Plutselig kom ekspeditrisen tilbake. Jeg merket jeg ble litt rød i toppen. Litt flau og redd for at hun skulle tro at jeg var en gjerrigknark som ikke stolte på at de hadde de laveste prisene, men sjekket priser andre steder.
Jeg puttet telefonen kjapt i lommen. Hun hadde funnet frem størrelsen jeg ba om. Jeg prøvde den på foten. Den satt perfekt. Hun spurte og jeg bekreftet at alt var perfekt, så nå lå alt til rette for en handel.
Prisen var også grei, hadde det ikke vært for at jeg hadde funnet en enda bedre pris et annet sted, ville jeg ikke tenkt på at dette var dyrt, men nå visste jeg jo bedre. Hm. Hva skulle jeg gjøre, tenkte jeg, mens jeg byttet til mine egne sko.
Tankene for gjennom hodet mitt. Skulle jeg støtte denne fine butikken og den hyggelige ekspertisen, eller gå på nettet og få den 20 prosent billigere? Det mest fornuftige her ville vel være å si takk for hjelpen, si at jeg skulle tenke på det, og kanskje komme tilbake og kjøpe dem, men så gå hjem og bestille skoene på nett fra kjedebutikken som hadde den på salg.
Men så kom den. Den dårlige samvittigheten. Hva var det jeg tenkte på? Var jeg ikke egentlig motstander av at de store kjedenes inntog i bybildet? Var ikke jeg en person som heller ville støtte de koselige butikkene som hadde spesialisert seg på én ting og hvor ekspeditørene visste hva de snakket om og kunne gi ærlige og gode svar på det jeg spurte om? Skulle jeg heller fylle opp lommene til de store kjedebutikkene? Og nå hadde jo koronaen herjet i et par år også. Den lille skobutikken som hadde ligget her i mange år hadde jo allerede måttet lide under koronaen.
Hvem var jeg blitt? Var jeg blitt en person som prøvde å sko seg på andres ulykke? En person som brukte andres tid på å late som om jeg skulle kjøpe et par sko, når jeg egentlig bare ville sjekke om de passet før jeg strenet inn til konkurrentene på nett og slik sett bidro til nok en konkurs og et kjedeligere bybilde for alle?
Og hva med tiden? Tid er jo som kjent også penger, og tid ville jo bestillingen på nettet tatt. Og ventetiden på at de skulle komme? Og kanskje kom det også en feil størrelse i posten? Og for hva? For å spare 200 kroner? To halvlitere på byen? En siste drink på byen som jeg sikkert kunne greid meg god uten uansett? Og ikke særlig sunt er det heller.
Hm. Jeg følte meg litt lettet. Avgjørelsen var allerede tatt. Jeg smilte til ekspeditrisen. Takket for hjelpen, betalte og spaserte lykkelig ut i det fine været. Lykkelig over å ha skaffet meg et par flotte sko, til en rimelig pris, og det helt uten at jeg hadde måttet sko meg på andres ulykke.